Tankespinn

Av Louis Jacoby

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

–

Når grøtfatet kastes, melkeflaska kyles bortover gulvet, og raseriet sitter løst på små tasser. Da kan denne sangen være fin.

Denne tiden er den beste. Selv om den er slitsom. Selv om man noen ganger blir utrolig sliten.

Også er de jo utrolig søte når de sover. I kveld sovet Benjamin mens jeg enda holdt på med vers nr to av “Byssanlull”

Jeg var innom Huldreheim i dag, og så at hun hadde linket til et gammelt innlegg som Lin har skrevet. Og det oppsummerte noe jeg har tenkt litt på i det siste.
Internett uten sikkerhetsnett var også en god overskrift, synes jeg.

Ta en haug mødre. Ca 200 stykker, gjerne flere. Tilsett en enda større haug med unger. Store unger, små unger, nyfødte, rolige unger, urolige unger, under med kolikk, unger uten kolikk, syke unger, friske unger osv osv. Hiv inn et par bøker om barneoppdragelse, gjerne noen som er veldig forskjellige, som “Babyguiden” og Gro Nylander sine. Tilsett en liten dose ferber, litt andre søvnkurer, topp det hele med en haug sjokolader, økologisk mat, noen tøybleier og papirbleier.

Len deg tilbake, og nyt kaoset. For kaos blir det.

De med små unger er fornærmet på de med store unger. “Jasså, du mener at DU liksom VET så mye bedre enn meg, bare fordi at du har gjort dette før??”

De med urolige unger angriper de med rolige unger. “Jasså, du tror at DU er så mye BEDRE enn meg, bare fordi at din unge er rolig?”

Og sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Om mat. Om bleier. Om bæring. Om søvn. Om lek. Om klær. Alle har en mening. Alle mener at de de gjør er best. Alle mener at det de andre gjør umulig kan være så bra som det de gjør.

Er det rart det er krig i verden?

Jeg har en liten apeunge for tiden. En søt, skjønn liten apeunge. Som har bestemt seg for at natta tilbringes på armen til mamma. Klistret inntil henne. Som gråter sårt i søvne hvis jeg prøver å lirke han litt bort fra meg, slik at det er mulig å puste bittelitt.

Noen ganger kan man bli sliten. Lei. Lengte etter en hel natt der man har senga si helt for seg selv.

Men så er det verdt det også. For man vet at den lille kroppen er trygg. Har det godt. Liker seg der han ligger.

Samsoving er veldig praktisk og deilig. Hjemme har han begynt å sove litt på eget rom, men mens vi er her må jeg nok bare belage meg på å ha han i senga, gitt.

Enkelt og greit fordi at jeg ikke fant noen i farten.

Jeg har tenkt litt på hvor denne bloggen skal gå videre. Planen min var jo å holde den kjemisk fri fra babyprat. Det funker ikke, ser jeg. Jeg har jo Benjamins verden til babyprat, har jeg tenkt. Til alt som har med barn, foreldre og saker og ting å gjøre. Men jeg begynner å merke, at det ikke stemmer. Benjamins verden er Benjamins fotoalbum. Dagbok. Babybok. Det er Benjamins liv og verden der. Mine, noen ganger småstressende, mammatanker hører ikke til der. For det er Benjamins bok. Ikke min.

Men samtidig har jeg behov for å blogge om ting som har med han å gjøre. Som bæring. Tøybleier. Frustrasjoner. Gleder. Søvnmangel. Lunte som er kortere enn kort.

Jeg kan ikke ha en blogg uten å dra inn mammalivet. Det er umulig. For å være mamma er en stor, stor del av meg. Nå som jeg har innsett det, får kanskje bloggen nytt liv?

Jeg har tre blogger nå.

Benjamins verden. Det er rett og slett Benjamins blogg. Som handler om han. Hans liv. Hva han opplever. Om ikke lenge kommer nok den til å bli passordbeskyttet. På en eller annen måte. Jeg må bare få ut fingeren og skaffe meg domene først. *lat*

HobbySerafin. Det sier seg vel egentlig selv? Den er om strikking, sying og slike ting. Den ble først og fremst laget for at Benjamins blogg ikke skulle bli overøst med slikt. Og nå for at denne ikke skal bli det.

Og denne?
Til alt annet. Til meg. Både hun som er mamma, kone, venninne, deltager, student og i det hele tatt.

Jeg kommer til å ta en kjempeopprydding nå. Fjerne linker og alt. Legge til nytt. Begynne litt på nytt. Skal sakte men sikkert flytte svangerskapsdagboka også, men det tar tid….

(Jeg må benytte sjansen til å skrive i en rasende fart mens turbo faktisk er rolig. Derfor muligens litt kort og i stikkordsform)

Men gamle damer. Jeg satt på utecafe i Trondheim i dag. Bølla sov, og jeg skulle lese “Bitre Blomster” av Gunnar Staalelsen. Kan forresten noen fortelle meg om den er utgitt før, og om jeg har lest den? Har han skrevet den kun for film? Hva er greia liksom. Jeg trodde jeg hadde lest alle. Denne har jeg visst ikke lest.

Men gamle damer. På bordet av siden av meg satte det seg etterhvert to eldre damer. Type 70+, I think. Og pratet. Og pratet. Og skeiet ut med en kaffekopp, som de sa. Og pratet om ei som “fikk den hun ville ha” for 50 år siden. Og han var visst ikke så bra som hun trodde, gitt. For han var en “slabbedask” som de så pent sa. Og de snakket om rødvin. Det var for dyrt nå. Og om ungjenter som kledde seg “tarvelig”

Jeg fikk lest lite, dessverre. Og har glemt det meste de snakket om.
Men underholdende, var det. Jeg fikk lyst til å stille spørsmål. Mange spørsmål. Høre om livene deres. Hva de har opplevd. Hvem de har kjent. Hva de har opplevd.
De hadde nok hatt utrolig mye å fortelle meg gitt.

Bloggen er ikke død. Jeg er ikke borte. Men det har vært så stille her at jeg ikke helt lenger vet hva jeg vil bruke denne bloggen til.

Jeg prøvde å starte en ny, men nei. Det funket ikke. Kanskje jeg skal prøve oppussing av layout?

Dagene forsvinner jo i en rasende fart, Benjamin vokser og blir stor, og utvider horisonten sin fra dag til dag.

Jeg leser fortsatt blogger. Mange blogger. Og tenker ofte at “åh, jeg savner å blogge om andre ting en baby” Men så blir det med det, fordi at jeg ikke helt kjenner igjen min egen blogg. For det er så lenge siden.

Det er andre søndag i advent. Snart jul. Jeg synes ikke det er lenge siden sist jul. Jula i fjor var utrolig spesiell. Jeg var gravid, helt, helt nygravid. Jeg kjente små sommerfugelvinger i magen og var trøtt og uggen.
I år blir julen enda mer spesiell. Det er en mindre i familien, han døde i mars. Snart har vi gått gjennom en hel årssyklus uten svigerfar.
Men det er også en mer i familien. Den bittelitte sommerfuglen som var i magen min i fjor jul, er i jula en stor, sterk, aktiv gutt på 6 mnd. Som overtar hele familen, som sørger for å være familiens midtpunkt, til enhver tid.
Jula i år blir spesiell.
Jula i år blir nok den beste. Selv om den også blir trist.

Jeg elsker jo bøker. Jeg har alltid elsket bøker.
Som 9-10 åring var jeg medlem i TL-klubben. Jada, den klubben med den grønne kladden, vet dere. Og alle de ungpikebøkene. Barnevaktklubben og sånn. Det kom to bøker 1 gang i mnd. Jeg ventet og ventet på bøkene, og dagen etter at de kom, var begge lest. Også satt jeg der da, og ventet igjen. I mellomtiden gikk jeg på skolebiblioteket. Som ikke akkurat var verdens største på barneskolen vår. Jeg tror jeg har lest de fleste bøkene som var der den gangen. Hvis man ser bort fra typiske guttebøker. Resten ble slukt med like stor glede. Roboten Mathilda, bøkene om Helen Keller, Pollyanna-bøkene, Ina-bøkene, og det meste andre jeg kom over.
Jeg har lest og lest og lest.

Nå ligger flere bøker og venter på meg. Den nyeste Harry Potter boka ligger på nattbordet, jeg har lest 3 kapittel, tror jeg. Nå kommer den heldigvis snart på norsk. Den siste til Liza Marklund, Livstid ligger også på nattbordet. Halve er lest, jeg prøver å lese hver kveld, men sovner før jeg kommer igang. (Ny opplevelse for meg, jeg er vant til å kunne ligge halve natta og lese, uten problemer) Også er det den siste til Stieg Larsson. I sommer bestilte jeg den på svensk. Jeg leste 3 sider tror jeg, så havnet jeg på føden, og det var den boka. Nå er den jo kommet på norsk. Så da er det håp.

Digibok er visst den nye nå. Jeg ser mulighetene. Kanskje jeg nå endelig skal få lest de bøkene jeg venter på?

Det er snart jul, påstår de. Ettersom jeg er druknet i baby, babyutstyr, babysnakk og alt annet som følger med en slik liten tass, ser jeg min egen begrensning i år. Jeg kan bare glemme å tusle rundt i timesvis i butikker og kose meg og se meg rundt. Realiteten hadde vært en svett mamma, sur baby og null julegaver.

Så jeg lot mormora ta mating og et bleieskift og satte meg ned med visa’n og nettet. Og vips, så er nesten alle julegaver i hus. Og jeg tror de er litt gjennomtenkte også. Så ingen slips og underbukser, som ofte blir nødløsningen når man svett løper rundt rett før jul. Måtte jeg bare huske å kjøpe gavepapir.

Jeg har prøvd dette et år før. Kjøpe gaver i god tid. Resultatet er at jeg satt dagen før lillejulaften og pakket inn i en rasende fart, og prøvde å huske hvem jeg hadde kjøpt hva til.
Denne gangen har jeg iallefall lagd liste.

Jeg er jo bokmålsjente til gangs. Nynorsk ble introdusert på ungdomsskolen, om jeg ikke husker feil. Og jeg hatet det. Jeg hatet tekstene vi leste, de var kjedelige. Jeg hatet å måtte bruke tid på å tenke gramatikk, og at jeg måtte tenke mer på det, enn å bruke fantasien da jeg skrev stil. Og ordboka da, “spynorskordboka”, gul og fæl. Jeg ble aldri venner med den ordboka. Jeg ble aldri venner med nynorsk som skriftsmål heller. Eller å lese det. Jeg gadd ikke, for de tekstene jeg fant, var ingenting for meg.
Og sånn var det, i mange år. Jeg fikk helt hetta hver gang vi måtte skrive nynorsk på skolen, og skrapte bare samme noe, en blanding av nynorsk, svensk og trøndersk. Jeg fikk selvsagt strykkarakter, gang på gang.

Men årene gikk, og jeg ble eldre. Og i fjor skulle jeg ta opp norsk. Og måtte ha nynorsk skriftlig. Jeg utsatte og utsatte å skrive nynorsk, og endte opp med at jeg satt høygravid på eksamen og ikke hadde skrevet et ord nynorsk tre dager før eksamen. Da var gode råd dyre.
Heldigvis kjenner jeg Avil. Avil skriver nynorsk. Nydelig nynorsk i bloggen sin. Jeg leste og leste. Og jeg tror hun sa noe om at “lat som du hører meg snakker, så har du nynorsken” Jeg hadde selvsagt glemt hvordan Avil snakker, men tanken var jo god.

Så jeg troppet opp på eksamen. Med den gamle gule forhatte ordboka i veska, en halvliter vann og en baby i magen som lekte boksehelt. Men eksamen skulle jeg ta.
Jeg har glemt hva jeg skrev om. Men jeg greide det. Jeg skrev nynorsk. Ordene fløt faktisk. Og de som ikke fløt, satte jeg inn som bokmål, og brukte den forhatte ordboka etterpå. Den ordboka som faktisk var ganske fin.
Og resultatet? Jeg fikk to karakterer bedre på nynorsk enn på bokmål! Ufattelig.

Nå som jeg etterhvert kommer til å lese høyt for Benjamin, kommer jeg til å kjøpe nynorske bøker. Så han får det inn fra han er liten. Så nynorsk ikke er noe rart, vanskelig noe, som dukker opp når han har gått noen år på skolen. Så nynorsk er noe han synes er fint.

Nå leser jeg nynorsk uten problemer. Jeg kommer nok aldri til å skrive nynorsk, til det er prestasjonsangsten altfor stor. Akkurat som i engelsk.

Men jeg har bevist for meg selv at nynorsk faktisk ikke er så ille som jeg trodde som 14 åring.