Tankespinn

Jeg brukte Heartwatcheren igjen nå i ettermiddag. Og jøjemeg, det er virkelig folk der inne. Ganske så aktiv er han også. Neste gang skal jeg muligens ikke bruke den rett etter at jeg har spist.

Lyden flyttet seg glatt 10 cm på et blunk, så jeg tror noen slo salto der inne. *ler* Jeg hørte også masse brupp og blupp og blubb og skjrk, så jeg tror noen sparket ganske godt fra.

Hjertelyden lå fra 135 til 145, sånn ca i dag. Ettersom det var ganske korte stunder jeg greide å høre, så tror jeg doppleren slet litt med å telle.

I starten la jeg jo ut nytt innlegg hver søndag, men hva skjer i magen, utvikling på barnet og i det hele tatt. Nå forsvinner de dagene litt. Og det er ikke like “viktig” lenger. Sånn egentlig. Eller, det er jo ikke viktig, men jeg teller ikke så mye ned. For nå stoler jeg litt mer på at ting går bra. Og ting er litt mer virkelige.

Jeg har arbeidshelg i helgen, sånn egentlig. I går gikk det ganske så fint på jobb. Jeg brukte bekkenbelte som jeg har lånt av Siv, og jeg tror det gjorde litt nytte. Jeg hadde nok vært mye verre om jeg ikke har brukt det.
Men på slutten av vakten kom hodepinen, og utover ettermiddagen ble det migrene ut av det. Og det sitter i enda. Jeg skulle egentlig jobbe senvakt i dag, men ga beskjed i morges om at jeg var syk. Bittelitt bevegelse setter hodepinen igang igjen. Og får jeg skikkelig anfall på jobb igjen, er det gjort. Og når jeg ikke får tatt medisiner, så sitter det jo i veldig, veldig lenge også.

Jeg fant denne på salg på anna-luca.dk, og måtte jo bestille den. Helt, helt etter Onkel Ketils smak.

Det aller, aller ynkeligste må være en hund som har vært hos dyrlegen. Han er såpass fornærmet på oss, at han vil ikke være sammen med oss, men synes så synd på seg selv, og har så vondt at han ligger på puta si og ynker seg og klynker hele tiden.

Jeg må neste skrive ned denne historien, mens jeg enda husker den. Det blir kanskje glemt etterhvert?

Iallefall, jeg testet jo positivt første gangen på en søndag kveld. Men før det så skjedde det endel. Jeg var jo klar over at vi hadde insiminert (hehe, selvsagt…) og at jeg kunne være gravid. Men jeg trodde det slettes ikke. På torsdag hadde jeg visst sagt til Anneli, inndirekte, at jeg var gravid, uten at jeg husker det, eller forstår hvordan jeg nå har sagt det. Men jeg husker jeg var så trøtt. Så utfattelig trøtt. Hjemme alene var jeg også. Samme på fredag. Kjempetrøøøøtt. Skolen ble aldri ferdig. På lørdag jobbet jeg kveldsvakt. Jeg og Iselin gikk begge to og var skikkelig premenstruelle, og jeg hadde skikkelig mensmurringer. Så jeg var overbevist om at mensen var rett rundt hjørnet. Så overbevist at på søndag morgen tok jeg på meg bind før jeg dro på jobb, og hev en pakke naproxen i veska. Men arbeidsdagen gikk, og ingen mens.
Kom hjem og murret litt om at nå måtte da den komme, så jeg kunne ta naproxen.

Litt utpå ettermiddag maste Anneli hull i hodet på meg, om at jeg måtte teste, så hun kunne dra og møte noen venner uten å måtte tenke på at jeg kanskje var gravid. Etter en stund tenkte jeg at “JAVEL, Jeg kan da jammen meg teste så hun får se at den er negativt! Makan til mas og tøys”. Så jeg plukket med meg en test, og testet. La den opp ned på bordet, og gikk ut og tok meg en røyk. (Her ser dere hvor sikker jeg var på at jeg ikke var gravid…) Kom inn igjen, snudde den og trodde jeg skulle dø. Det var en svak strek der! Etter noen hysteriske SMS til Anneli, og Siv på MSN gikk det opp for meg at jeg hadde jo tatt eggløsningstest! Jeg pustet ut og tenkte at haha, jeg visste jo at det var for godt til å være sant.

Inn på badet igjen, ny test.
Samme opplegg som sist. Røyk og SMS på verandaen, og inn for å snu. Og der mistet jeg pusten for andre gang den kvelden. Svak strek. Veldig, veldig svak.
Fortsatt mente jeg at dette var tull og tøys.

Jeg tok en test til samme kveld. Svak positiv.

Neste morgen.
Ny test. Fortsatt svak positiv. Jeg fortsatt overbevist om at dette var feil. Testene var gamle og var sikkert ikke til å stole på, jeg så syner og i det hele tatt.

Jeg dro på skolen som vanlig, og i friminuttene var jeg ute og røykte som vanlig. Men var kvaaaaaalm. På vei hjem var jeg innom apoteket og kjøpte meg en pakke CB. Ja, for de kunne jeg “liksom” stole på.

Full fart hjem, og rett på do. Ta testen, forte meg å legge den opp ned, ut på verandaen. Denne gangen greide jeg bare noen få trekk. Inn igjen. Snudde testen.

Klart og tydelig kryss.

Jeg var jo gravid jo!

For å ta det siste først. I dag har jeg hatt en fire timers forelesning om imperalismen og årsaker og virkninger av den første verdenskrig. Det aller, aller verste er, at jeg synes dette er spennende. Og skal jeg være helt ærlig, så har nok Europeere vært en gjeng med idioter ganske så mange ganger.

Innimellom dette, har jeg hjulpet Heidi med eksamen i hjelpepleie. Jeg savner caser og mennesker og prate og diskutere. Virkelig. Jeg savner faget og løsningene og utfordringene.

Jeg har snakket med mamma på telefon i kveld, om ekstremt mange ting. En slik samtale er litt deilig, etter at jeg var småsur i går. Vi snakket om empati.
Kan det kalles empati, når man er empatisk kun når det er til sitt eget beste?
Eksempel, en elev som aldri er empatisk og slår ned lærere over en lav sko er plutselig empatisk ovenfor en voksen. Hvis denne voksne blir skadet eller syk, så har eleven ingen lærere igjen, ettersom han er uvenner med alle andre. Når han da er snill, hjelper og tar hensyn til denne voksne, kan det da kalles empati? For han gjør det jo muligens bare fordi at han vet at hvis denne voksne forsvinner, har han ingen i skolehverdagen.

I dag var det tid for ordinær UL.
Jeg gledet meg egentlig bare. Og det ble en vedlig fin opplevelse.

Junior der inne har det bra, og har vokst seg stor og sterk. Ikke heeeeelt sammarbeidsvillig når jordmor ville måle hodet, men når det kom til å vise frem kjønn, så var den meget sammarbeidsvillig.

Det er en liten gutt som bor der inne:

Termin ble flyttet frem til 23 juni, og alt sto bra til.

I dag har mesteparten av dagen blir tilbragt i sengen. Følgesvenner har vært et halvt glass doven cola og tre saltkjeks. Og boka “Betjenten og Stillheten” av Håkan Nesser.
En helt grei bok å lese når man egentlig ikke orker å lese noe som helst.

Jepp, vi har fått spysjuka. Vi er tydeligvis ikke de eneste, ettersom de manglet en dagvakt, en kveldsvakt og en kort vakt på jobb i dag. Ugh.

Selv egner jeg meg ikke til noen verdens ting akkurat nå.

Jeg er visst plutselig tom for ord.

Jeg har et draft liggende om Støre som hjelper den brannskadete jenta, jeg har et post i hodet om den nye videoen til forsvaret, men egentlig så dreier min verden seg mye, mye mer alt som er nært meg i helga.

Jeg satser på å komme sterkere tilbake.

I dag har vi hørt hjertelyd for første gang.

Verdens beste lyd!!!