Tankespinn

Jeg prøver å skrive noe fornuftig. Men i dag er det nok en gang helt tomt.
Jeg skrev en post om at folk må ta ansvar for sitt eget liv, ikke alltid forvente at andre stiller opp, og at det å hoppe av studier pga “dårlig samvittighet” er en tynn årsak.
Men hva hjelper det, at jeg hyler ut hvor lite god den grunnen er, og at den er brukt altfor mange ganger før, av samme person? Det er jo ingen som hører uansett.

Så leser jeg om voldtektsmannen i Oslo. Og blir litt frustert. For her hyler man opp om at det er en utlending. Og at kvinner må forsvare seg og kvinner er redde for å gå alene i Oslo. Ja, stortingsdamene er også redde for å gå alene om kveldene. Og ja, jeg skjønner det. Men samtidig blir jeg sint. For hvorfor skal voldteksmenn bestemme hvor vi kvinner skal bevege oss, og når? Jeg vil gå der jeg har tenkt det, når jeg har tenkt det, og jeg forlanger at jeg skal være trygg da. Selv om jeg skjønner at det er for mye å be om. En dag kan jeg sikkert greie å si noe mer fornuftig om dette. Men ikke i dag.

Og på TV går Dr.House. Der de redder en mann som er på dødscelle, for å sende han tilbake til fengselet for å dø. Jepp, veldig logisk.

Og i dag fant jeg slike gode egg på Narvesen, men har spist meg så mett på havregrøt at jeg har orket å spise bare ett.

Gjett hva som kom i posten i dag?

Meldekortet jeg etterlyste i starten av uke 6!
Det er 3 uker siden.

*ler*

Jeg sitter og søker og googler og leser litt. For om en 3-4 måneder må vi sette igang en papirmølle. En papirmølle jeg gruer meg til. Men som vi bare må ta. Jeg har skrevet litt om den tidligere, her.

Og vi er heldige nå, i forhold til da vi startet denne prosessen for snart 4 år siden. Loven tredde i kraft 1 januar 2002, men hadde endel startproblemer.
Alle har vel hørt om Anne Holt, Trine Kjær og deres datter?

Dette fant jeg i Dagbladet Magasinet, her.

Ennå er ikke Anne godkjent som Iohannes juridiske forelder, selv om homofile og lesbiske i snart to år har hatt rett til å adoptere stebarn ifølge norsk lov. Men regjeringen tolker regelen strengt. Det ser ut til at barnet må være 12 år, før det kan bli snakk om homofil stebarnsadopsjon. Dermed ser det mørkt ut for Anne og Tine. I hvert fall en stund til.

Jeg tror dette er skrevet i slutten av 03, eller starten på 04.
30.12.04 står det at Anne Holt har fått adoptere, og at flere søknader er blitt innvilget. Dermed har de justert regelen om at barnet må være 12 år. Takk og lov. Kaka tok Valgerd Svarstad Haugland da hun beskylte Holt og Kjær for å ha gjort noe ulovlig.

Det har skjedd endel siden da. Nå tar det 3-9 mnd å få gjennom søknaden. Noen ganger går det glatt. Noen ganger er det mer kluss.

Men mitt inntrykk er at det går lettere for hver gang. At det etterhvert blir en rutine for saksbehandlere. Men at det noen ganger har litt å si hvilken bydel/kommune du bor i, og hvem du møter. Og sånn skal det jo ikke være..

I BA står det om Camilla og Mari Strøm-Rødseth som også har vært med og laget tv-program som gikk tidligere i høst, om deres prosess frem til å få sønnen Jone. De håper på at det skal gå i orden i løpet av noen måneder. Og jeg *tror* at adopsjonen er innvilget der.

For alt går enklere nå. Enn for noen år siden.
Men allikevell så er det en lang og slitsom prosess.
Og den kan noen ganger føles litt urettferdig.

Hvis madammen hadde vært mann, og vi hadde brukt kunstig befruktning, donor og vært gift, så hadde ingen spurt om hvem som er den andre foreldren.

Men så langt er vi heldigvis blitt tatt godt imot av alle. Og jeg håper at det vil fortsette slik.

Og mange kan si at når vi har “valgt” å være lesbiske, har vi valgt at det blir endel problemer pga det. Slik som dette.
Men så er det en helt annen diskusjon. Om man velger å være lesbisk, eller ikke.

Her kan dere lese om et par som har gått gravide mer eller mindre samtidige. Og her om en mamma som har pappaperm.

Jamen så gikk det ann. Det tar tid, men det funker å poste fra mobil. Om det er så nyttig, se det aner jeg ikke. Men det er iallefall mulig.

.. eller NAV, som de heter nå.

Jeg har ikke fått penger på 4 uker, og forsto ikke helt hvorfor. Slik var samtalen:

Meg: Hei, jeg har ikke fått penger fra dere etter de to siste meldekortene jeg sendte inn. Det ene var forsinket, men leverte nytt på NAV her, og skulle jo fått penger nå, for det er over 2 uker siden. Og jeg sendte inn forrige mandag også.
NAV: Hm. Dette var rart.
Meg: Eh, ja.
NAV-dame: *ler godt* Du har vært forut din tid du, ser jeg. Du har jo levert kortet for uke 9-10, istedet for 4-5.
Meg: Eh? Nei? Jeg fikk jo kortet av han på NAVN
NAV-dame: Ja, men feil ble det iallefall. Skal vi se. *fikse,fikse* Da får du penger senest torsdag.
Meg: Åh. Men det er fint.
NAV-dame: Og ikke vær sint på han som ga deg feil kort, jeg skrev feil årstall en gang jeg, og den personen fikk jo aldri penger.

Nuvel.

Hurra for menneskelig svikt, eller noe.

Hadde time hos jordmor igjen i dag, ettersom da jeg var der for to uker siden var formen min heller dårlig. Nå er den heldigvis mye bedre. Takk og lov for det.

Og det er tydelig at magen vokser. I uke 19 var SF målet 19, og nå i uke 23 så var det 24. Så da er det ikke bare i hodet mitt den vokser, liksom.

Tallene:
Vekt: +3 kg siden uke 19, 6 kg siden uke 8.
BT: 125/80
Ødem: 0-1
Fosterlyd: 135

Fikk beskjed om å ta omega3 og vitaminer.
Jeg har det jo stående i skapet. Jeg er bare så ekstremt dårlig til å få tatt de!

Vi snakket litt om glukosebelastning, ettersom jeg virkelig gruer meg til akkurat det. Godt mulig jeg slipper. Vi skal bare følge med litt.
Hun lurte også på hvor stor jeg og søskenene mine hadde vært. Og vi var jo “store” hele gjengen, jeg var 3750, mens begge brødrene var over 4 kg. Hm.
Må huske å få skrevet ned det, så jeg vet det til neste gang, liksom.
SF målet mitt ligger på “oppå” streken, på en måte. Noe som kanskje ikke er så rart, ettersom jeg er stor fra før.

Hørte om hva hun mente om krykker/bekkenløsning, men hun ville egentlig ikke svare så mye på det. Får høre med fysioterapauten på fredag om akkurat det. Jeg vet ikke helt hva jeg mener selv heller…

Jeg er ikke den som ser mest på TV, men jeg er gift med ei som gjør det. Og i går skulle hun gi Brita en sjanse. Madammen er ikke så begeistret for henne fra før, så jeg fant ut at når hun skulle se, så måtte jeg få med meg dette.

Men eh.

Dette var jo Ellen show.
Bare på norsk?

Det tenkte jeg de to første minuttene.

Også glemte jeg hele showet, og leste blogger istedet.

Jeg er slettes ingen god tv-titter.

Jeg tror jeg må se igjen neste mandag, i håp om at jeg får med meg mer enn to minutter.
Jeg fikk med meg en dansende hund?

Jeg har nettopp lest posten til Fryd om Cartoon network og barnetv før i tiden.

Selv så husker jeg ikke Pompel og pilt.
Pernille og Hr.Nelson husker jeg så vidt. De var skuuuuumle.

Trond Viggo Torgersen og Kroppen min husker jeg så vidt.

Men en ting som virkelig har satt spor, er av alle ting, Portveien 2.
Og ikke akkurat Eli Rygg. Eller Jarle. Eller Terje.
Jeg husker sangene. Noen av de. Som “Ta en potet” Eller “Porten låses” Den griner jeg hver gang jeg hører. Og for å ikke glemme “hysj, kan du høre gresset gro”

Men det er ikke det som har satt dypest spor.
Jeg var en sart ung dame på 80-tallet, som mente at alt måtte gjøres riktig. Og noe som falt med tungt for brystet, det var Raffen. Jepp. Giraffen.
Skumle, skumle Raffen!
(Jada, bare le)

Når Raffen kom frem, gjemte jeg meg enten bak en pute (lært av farmor), eller jeg løp og gjemte meg i skapet. (Senere skulle det jo vise seg at det var en grei symbolsk handling. Hehe) Raffen var skikkelig skummel.
Den gangen greide jeg ikke sette ord på hvorfor.
Men nå vet jeg.
Raffen gjorde jo rampestreker. Det var ikke lov til å gjøre rampestreker. Og stakkars Eli og Jarl ble jo redde!

Mamma kan fortelle denne episoden fra det Polyannske hjemmet en gang på midten av 80-tallet:

Barnetv står på. Portveien 2. Poly og lillebror sitter å ser på.
Raffen kommer frem.
Poly løper og gjemmer seg på rommet til lillebror.
Lillebror løper etter.
Mamma stopper lillebror og spør: “Hvorfor gjemmer du deg?”
Lillebror: “Jeg vet ikke, men Poly gjør det”

Eh. Joda.

Sorry, Kifen.
Raffen var muligens ikke så skummel som jeg skulle ha det til.

I dag måtte jeg kaste inn håndkleet, og bite i det sure eple. Og innse det at jeg er ingen superkvinne, uansett hvor gjerne jeg vil. Når jeg innså det? Når jeg sto grinene på badet fordi at jeg ikke fikk bøyd meg å ta opp sminken min som jeg mistet i gulvet. Jeg innså det nok en gang da jeg ikke helt forsto hvordan jeg skulle gå fra Bagel og Juice, og inn på skolen. Og det er ikke langt.
Så jeg snakket med rådgiverne, og jeg har bestemt meg for å ta det ene faget mitt skure og gå litt. Ettersom jeg har all verden å ta igjen der. Og jeg kommer uansett til å få en elendig karakter. Virkelig elendig.

Så da kan jeg bruke tiden min på norsken.
Når det gjelder nyere og eldre historie, så ser jeg på det som pice of cake. No problems liksom. Så nå venter jeg på mail fra J.Ø, om tekstene vi skal kunne analysere.
I dag var det Naken av Tarjei Vesaas. Jeg likte novellen. Og tok visst fort hva det handlet om. Men hallo, sette meg til å lese om døende babyer, nå? Nuvel.

Min egen baby, driver med noen rare turnøvelser i magen. Og det jeg lenge har tolket som hikking er nok ikke hikking, har jeg etterhvert innsett. Det er vel mer spark, eller noe annet. Det er blitt mindre krafsing, og mer dunking.

Og mandag morgen, drøm?
Jeg vet ikke.
Men det er iallefall mandag. Og det er på en måte litt ok.

Hver dag går man på jobb med den tanken at i dag skal jeg jammen meg gjøre alt etter boka. De eldre, demente damene og mennene trenger omsorg. De trenger mat, drikke, de må dusje og de må hvile middag. Og gjerne ha en givende samtale eller to.

Med det i tankene braser man inn på rommet til Herr. Olsen, sier med kvitrende stemme “God morgen, god morgen, har vi sovet godt i natt?” En ting er at hadde noen brast inn på rommet mitt slikt tidlig en morgen mens jeg drømte om alt det fine jeg gjorde som ungdom, hadde jeg virkelig ikke vært blid. Men neida, her skal man være positiv. Man kvitrer videre, åpner gardiner og slipper inn sollys. Se så fin vær det er i dag, Herr.Olsen. Og i dag er det onsdag ditt og datt og du er på Vår Frues gamlehjem for snille gamle mennesker som ikke greier seg selv. Og slik fortsetter man. Kvitre, kvitre. Opp med seg, på med klær, pusse tenner og barbere. Om Herr.Olsen protesterer og mener at det er bare tøys, så kvitrer man videre og gir beskjed om at her i huset vasker vi oss på morgenen. Ferdig med det. Og Herr.Olsen blir føyset ut i stua. Nå er det frokost. Ost og brød, melk og kaffe. Dag ut og dag inn. To tørre skiver, muligens med en agurkskive på, hvis kjøkkenet har vært i godt humør dagen før, og sendt ned litt ekstra mat.

Og se, her er medisinene. Se her, Herr.Olsen, dette er så bra for deg, vi blander med litt syltetøy vi, så du ikke får protestere. Nam nam, og nå er Herr.Olsen rolig resten av dagen.

Med å sitte i fred? Å nei. Her skal det sosialiserers, kommuniseres, trenes og det er ikke måte på. Ut i sola, i den fine hagen vår. At hagen består av noen steinheller, en brunsvidd plen og et gammel epletre snakker vi ikke høyt om. Frisk luft er viktig, må vite. Og når man sitter der ute må man gjerne prate med en kvitrende pleier om gamle dager. Hva jobbet du med? Hvordan var barna dine? Hva likte du å gjøre som barn? Og ikke snakk om at man ikke vil. Her skal det prates. Enten man vil eller ikke. Og å prate om fortid er bra. Slik holder man fokus på dagen i dag.

Så er det middag. Fiskesuppe og tørr torsk. Liker ikke fisk? Oh nei du. Her spiser man det man får servert, se det er sååå godt, Herr.Olsen. På med forkle – man må ikke søle på den rene skjorten, vet du. Også. Spist. Dessert? En halv banan. Se så, spist. Det er bra for deg. Og i bananen putter vi inn ettermiddagsmedisin. For vi kan jo ikke ha noe av at Herr.Olsen blir urolig.

Og før man vet ordet av det, er det middagshvil. Hopp i seng. Ingen protester nå. Klokka er halv tre, det er straks vaktskifte og man har ikke personalrom, så rapport må foregå i stua. Og da bør folk sove. Sov godt, drøm søtt, ser deg i morgen.
To timer senere kommer en ny kvitrende frøken inn på rommet. Sovet godt, kjære du? Og nå har du vel lyst på kaffe, kan jeg tenke meg? Tørr fyrstekake har vi også i dag. Opp med seg, en tur på dostol og ut i stua med seg. Og hvis man gjerne vil ligge en times tid til, så kan man bare glemme det. For hva hvis det kommer besøk, og Herr.Olsen ligger enda? Da blir det nok en diskusjon om gamle som ikke får komme opp om morgenen. For her er man i harnisk over gamle mennesker som stues bort og ligger hele dagen. Og man glemmer vel å spørre om det kanskje er slik at de gjerne vil ligeg hele dagen.
Avis skal også leses. Se, her er Aftenposten, les i vei.

Og så går ettermiddagen. Kaken blir mest smulet opp og liggende i fanget, og kaffen blir kald i koppen, mens to frøkener tripper rundt og kvitrer til krampa tar dem.
Her skal alle være fornøyde. Den som ikke vil, den skal. Og den som vil, skal jammen meg den også. Koste hva det koste vil. Og er Herr.Olsen riktig heldig, så kommer datteren på besøk. En rolig dame i 40 årene, som har konstant dårlig samvittighet over far som er på gamlehjem. Så da sitter man der da, i en liten time og egentlig bare ser på hverandre, mens Herr.Olsen smuler kaken sin og søler kaffe på forklet. For man har forkle på, så slipper pårørende å se en skitten skjorte. For forkle er jo meget, meget bedre. Og Herr.Olsen, ikke klag nå. Husk at det er folk her som ikke har noen datter som kan besøke dem, eller en datter eller sønn som faktisk ikke gidder, og lar mor eller far sitte der, dag ut og dag inn, mens de harmdirrende ringer til avdelingssykepleier og gir beskjed om at nå må det jammen meg bli slutt sjokoladekjøping, for 100 kr i uka på sjokolade, dette er jammen meg for dyrt, og tenk på arven min!

Kveldsmat. Nok engang tørre brødskiver, men i dag er du jammen meg heldig, Herr.Olsen. For i dag har vi fått salami. Tenke seg til, kjøttpålegg. Det er jo noe man kun får til jul og 17 mai!
Kveldsmaten foregår uten noen store kriser, hvis vi ser bort fra melkeglasset pleier Eva fikk i ansiktet, og de tre brødskivene vi neste dag fant under putene i sofaen. Men slikt må man regne med. På med nyheter, først på TV2, så NRK. Her skal det sees nyheter, det er viktig sier de som forstår seg på det. Gjennom nyhetene får man minnet de gamle på hvilken dag det er, og hva som foregår i verden nå i 2006. For vi må for all del unngå at de dveler for mye ved fortiden. Et paradoks, kan man nok si.

Og etter nyheter er det sengetid. Her er alle trøtte klokka halv åtte. Og er man ikke det, må man legge seg uansett. Målet er alle i seng før klokka ni. For man må jo få tid til en kaffekopp og en røyk før arbeidsdagen er over. Hopp i seng, takk for i dag og ser deg igjen i morgen, og jammen meg har vi hatt en fin dag, ikke sant? Kvitre kvitre.

Gud forby at jeg lever til jeg er 100. Jeg ser helst at jeg får en sprøyte når jeg runder 60 år, så jeg er garantert at jeg ikke havner ut for slike kvitrende damer som meg selv, som i et forsøk på å være hyggelig, arbeidssom, pedagogisk riktig og følge alle forskrifter fra forskjellige departement overkjører de stakkars gamle damene og herrene og kvitrer, kvitrer og kvitrer, når de kanskje aller, aller helst ville hatt en som kom stille og rolig inn på morgenen, og pent spurte om de ville stå opp. Og svarte man nei, så var det jammen meg i orden det også.

Men her skal alle fikses over samme lest, her har man 2 timer på seg, også skal 10 stykker være oppe, her har man damer og herrer som protesterer vilt på den behandlingen som blir gitt, pleiere som griner på vaskerommet over at alt blir bare helt feil.
For man vil jo bare det beste. Man vil jo bare gi omsorg.

Så man kvitrer seg gjennom dagene, med tårer i øynene.