Tankespinn

Av Louis Jacoby

Når en morragretten unge
slår seg vrang og rekker tunge,
og nekter å ta klær og støvler på.
Når melkeglasset veltes
og geitostmaten eltes
mellom fingre som er klønete og små…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Når skrikinga og skrålet
blir litt mer enn du kan tåle,
og du kjefter på en glede og en lek.
Når du har glemt å leve
midt i hverdagen og strevet,
og tålmodigheten din har satt sin strek…

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Du er kysten som de en gang seiler fra.
Si meg – hvem er stor, og hvem er liten da?
Når framtidshavet ligger som et speil,
så blås din medvind inn i deres seil.

Når lørda`n blir til sønda`,
du ber en stille bønn da
om at unga ikke våkner klokka fem.
Men Vårherre kan`ke love
at du skal kunne sove
når to små kommer inn med morraklem.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

Så husk at denne dag må du ta vare på.
Den forsvinner mellom fingra dine nå.
En gang vil du savne slitet.
Da er det for sent å vite –
det er du som gjør din dag og tinning grå.

–

Når grøtfatet kastes, melkeflaska kyles bortover gulvet, og raseriet sitter løst på små tasser. Da kan denne sangen være fin.

Denne tiden er den beste. Selv om den er slitsom. Selv om man noen ganger blir utrolig sliten.

Også er de jo utrolig søte når de sover. I kveld sovet Benjamin mens jeg enda holdt på med vers nr to av “Byssanlull”

Jeg var innom Huldreheim i dag, og så at hun hadde linket til et gammelt innlegg som Lin har skrevet. Og det oppsummerte noe jeg har tenkt litt på i det siste.
Internett uten sikkerhetsnett var også en god overskrift, synes jeg.

Ta en haug mødre. Ca 200 stykker, gjerne flere. Tilsett en enda større haug med unger. Store unger, små unger, nyfødte, rolige unger, urolige unger, under med kolikk, unger uten kolikk, syke unger, friske unger osv osv. Hiv inn et par bøker om barneoppdragelse, gjerne noen som er veldig forskjellige, som “Babyguiden” og Gro Nylander sine. Tilsett en liten dose ferber, litt andre søvnkurer, topp det hele med en haug sjokolader, økologisk mat, noen tøybleier og papirbleier.

Len deg tilbake, og nyt kaoset. For kaos blir det.

De med små unger er fornærmet på de med store unger. “Jasså, du mener at DU liksom VET så mye bedre enn meg, bare fordi at du har gjort dette før??”

De med urolige unger angriper de med rolige unger. “Jasså, du tror at DU er så mye BEDRE enn meg, bare fordi at din unge er rolig?”

Og sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Om mat. Om bleier. Om bæring. Om søvn. Om lek. Om klær. Alle har en mening. Alle mener at de de gjør er best. Alle mener at det de andre gjør umulig kan være så bra som det de gjør.

Er det rart det er krig i verden?

Jeg har en liten apeunge for tiden. En søt, skjønn liten apeunge. Som har bestemt seg for at natta tilbringes på armen til mamma. Klistret inntil henne. Som gråter sårt i søvne hvis jeg prøver å lirke han litt bort fra meg, slik at det er mulig å puste bittelitt.

Noen ganger kan man bli sliten. Lei. Lengte etter en hel natt der man har senga si helt for seg selv.

Men så er det verdt det også. For man vet at den lille kroppen er trygg. Har det godt. Liker seg der han ligger.

Samsoving er veldig praktisk og deilig. Hjemme har han begynt å sove litt på eget rom, men mens vi er her må jeg nok bare belage meg på å ha han i senga, gitt.

Enkelt og greit fordi at jeg ikke fant noen i farten.

Jeg har tenkt litt på hvor denne bloggen skal gå videre. Planen min var jo å holde den kjemisk fri fra babyprat. Det funker ikke, ser jeg. Jeg har jo Benjamins verden til babyprat, har jeg tenkt. Til alt som har med barn, foreldre og saker og ting å gjøre. Men jeg begynner å merke, at det ikke stemmer. Benjamins verden er Benjamins fotoalbum. Dagbok. Babybok. Det er Benjamins liv og verden der. Mine, noen ganger småstressende, mammatanker hører ikke til der. For det er Benjamins bok. Ikke min.

Men samtidig har jeg behov for å blogge om ting som har med han å gjøre. Som bæring. Tøybleier. Frustrasjoner. Gleder. Søvnmangel. Lunte som er kortere enn kort.

Jeg kan ikke ha en blogg uten å dra inn mammalivet. Det er umulig. For å være mamma er en stor, stor del av meg. Nå som jeg har innsett det, får kanskje bloggen nytt liv?

Jeg har tre blogger nå.

Benjamins verden. Det er rett og slett Benjamins blogg. Som handler om han. Hans liv. Hva han opplever. Om ikke lenge kommer nok den til å bli passordbeskyttet. På en eller annen måte. Jeg må bare få ut fingeren og skaffe meg domene først. *lat*

HobbySerafin. Det sier seg vel egentlig selv? Den er om strikking, sying og slike ting. Den ble først og fremst laget for at Benjamins blogg ikke skulle bli overøst med slikt. Og nå for at denne ikke skal bli det.

Og denne?
Til alt annet. Til meg. Både hun som er mamma, kone, venninne, deltager, student og i det hele tatt.

Jeg kommer til å ta en kjempeopprydding nå. Fjerne linker og alt. Legge til nytt. Begynne litt på nytt. Skal sakte men sikkert flytte svangerskapsdagboka også, men det tar tid….

(Jeg må benytte sjansen til å skrive i en rasende fart mens turbo faktisk er rolig. Derfor muligens litt kort og i stikkordsform)

Men gamle damer. Jeg satt på utecafe i Trondheim i dag. Bølla sov, og jeg skulle lese “Bitre Blomster” av Gunnar Staalelsen. Kan forresten noen fortelle meg om den er utgitt før, og om jeg har lest den? Har han skrevet den kun for film? Hva er greia liksom. Jeg trodde jeg hadde lest alle. Denne har jeg visst ikke lest.

Men gamle damer. På bordet av siden av meg satte det seg etterhvert to eldre damer. Type 70+, I think. Og pratet. Og pratet. Og skeiet ut med en kaffekopp, som de sa. Og pratet om ei som “fikk den hun ville ha” for 50 år siden. Og han var visst ikke så bra som hun trodde, gitt. For han var en “slabbedask” som de så pent sa. Og de snakket om rødvin. Det var for dyrt nå. Og om ungjenter som kledde seg “tarvelig”

Jeg fikk lest lite, dessverre. Og har glemt det meste de snakket om.
Men underholdende, var det. Jeg fikk lyst til å stille spørsmål. Mange spørsmål. Høre om livene deres. Hva de har opplevd. Hvem de har kjent. Hva de har opplevd.
De hadde nok hatt utrolig mye å fortelle meg gitt.