Apeunge
Jeg har en liten apeunge for tiden. En søt, skjønn liten apeunge. Som har bestemt seg for at natta tilbringes på armen til mamma. Klistret inntil henne. Som gråter sårt i søvne hvis jeg prøver å lirke han litt bort fra meg, slik at det er mulig å puste bittelitt.
Noen ganger kan man bli sliten. Lei. Lengte etter en hel natt der man har senga si helt for seg selv.
Men så er det verdt det også. For man vet at den lille kroppen er trygg. Har det godt. Liker seg der han ligger.
Samsoving er veldig praktisk og deilig. Hjemme har han begynt å sove litt på eget rom, men mens vi er her må jeg nok bare belage meg på å ha han i senga, gitt.
