Stakkars KrF er i sjokk. Grunnen? Jo, at noen kan foreslå en kjønnsnøytral ekteskapslov, og at noen i det hele tatt kan tenke tanken på at homofile og lesbiske kan oppdra barn. Ja, slik tolket jeg det iallefall.
Og hvis det virkelig ikke skal mer til for å sjokkere dem, så synes jeg litt synd på dem.
Muligens på tide å innse at det kommer til å komme mange sjokk i fremtiden?
I Aftenposten i dag kan man lese at det i løpet av mai skal sendes ut nytt forslag til ekteskapslov.
Det gjør at homofile kan gifte seg, gifte homofile kan adoptere barn sammen (noe som dessverre begrenser seg selv, pga giverlandene sine restriksjoner), lesbiske gifte får hjelp til assistert befruktning i Norge, og reglene i om fødselspermisjon osv blir forandret.
En annen stor forandring er at barn som blir født inn i partnerskap/ekteskap får den andre parten som foreldre automatisk, og ikke trenger og adopteres.
Det kan enda ta lang tid før dette går gjennom, men at det er igang er en stor begynnelse.
I går var det en repotasje i dagsavisen om en lesbisk barselsgruppe her i Oslo.
Nå i dag, lørdag, skal det visst også være en artikkel om adopsjonsprosessen. Jeg har ikke funnet den enda, men den dukker nok opp i løpet av dagen.
På NRK er det en serie på lørdagskveldene som heter “Familien“. Der er det også med et lesbisk par som har en sønn, og venter ett barn til.
Det har vært mer de siste månedene, men det var dette jeg fant nå i farten.
Jeg surfet en tur innom dagbladet.no, og fant dette. Ida på 20 år ble spyttet på og slått ned, pga at hun er lesbisk.
Jeg er ganske naiv av meg, og trodde vi har kommet lenger. Og når jeg leste denne artikelen, så var denne mannen i mitt hode en middelaldrende mann, muligens full og ganske så ensom. (Ja, jeg har fordommer jeg også)
Men så viser det seg at mannen var ung. Og var ute med en vennegjeng.
Og de andre unnskyldte han, fordi at han var full.
Jeg trodde at man som homofil og lesbisk kunne gå ganske trygt i gatene nå. Så feil kan man ta.
Og jeg trodde iallefall at unge mennesker ikke oppførte seg slik.
Her står det om at man vil at vold mot homofile skal registeres. Jeg tror det er et viktig skritt. At det ett eller annet sted står noe om at dette er noe som skjer. Noe som er et problem.
Selv har jeg vel knapt møtt på slikt. Jeg har møtt fordommer og uvitenhet, ja. Men sjelden noe som ikke har forandret seg med litt forklaring og opplysning.
Fordommer er dessverre ofte uvitenhet.
(Dette har jeg planer om å skrive litt mer om siden. Når jeg er litt mer våken)
På NRK nyhetene - lørdagsmagasinet var det i dag et sak om to kvinner som hadde fått en sønn, og som hadde brukt over 100 000 kr på det. Nå er det oppe til høring om lesbiske skal få rett til assistert befruktning på norske sykehus. Endel stiller seg positiv til det, men mange er også negative.
Her i huset er vi jo i en ganske lik situasjon. Bare at vår sønn bor i min mage, enn så lenge. Alle regner meg som mamma. Alle ser at jeg skal få barn. Alle spør meg hvordan det går, og alle er opptatt av at jeg skal bli mor.
Når det gjelder madammen, så er det ikke så tydelig. Hun må fortelle alle at hun skal bli mor. Ingen regner henne automatisk som mor til dette barnet. Hun kjenner ikke sparkene hans daglig (selv om hun nå har fått kjent det utenpå, en gang..). Vi har blitt tatt godt imot av helsevesenet, hele veien. Men noe småkluss blir det alltid. Men så langt har det gått bra.
Men madammen er like mye mor som meg. Hun har vært med på denne prossessen like mye som meg. Hun har også reist utallige turer til Danmark. Hun har også kjent skuffelsen når mensen kom. Hun har opplevd meg som hormontroll (kremt) under mislykkete hormonkurer. Hun har vært med til leger. Hun har sett meg ta vonde undersøkelser. Og etterhvert, hun var der da jeg testet positivt. Hun var der på den aller første ultralyden, da vi så en bønne på 1 cm i magen min. Hun var like nervøs som meg da jeg i uke 10 var sikker på at jeg mistet. Hun var med og så bollemannen. Hun var med på UL hos Trolle i uke 12. Hun var med på ordinær UL. Hun er med til jordmor.
Hun handler også barneklær og barneutstyr. Hun ser også for seg en fremtid med dette barnet.
Hun er også mor. Mamma. Akkurat som meg.
Over 4 år har det tatt, alt i alt. Men nå skal vi bli mødre. Begge to. Etter mange, mange nedturer. Og nå til slutt, en diiiiger opptur.
Jeg har tidligere skrevet om det at hun må adoptere, her og her.
Men noen ganger er kanskje det vondeste, at hun blir glemt?
At man glemmer at hun også, hun skal også bli mor.
Jeg sitter og søker og googler og leser litt. For om en 3-4 måneder må vi sette igang en papirmølle. En papirmølle jeg gruer meg til. Men som vi bare må ta. Jeg har skrevet litt om den tidligere, her.
Og vi er heldige nå, i forhold til da vi startet denne prosessen for snart 4 år siden. Loven tredde i kraft 1 januar 2002, men hadde endel startproblemer.
Alle har vel hørt om Anne Holt, Trine Kjær og deres datter?
Dette fant jeg i Dagbladet Magasinet, her.
Ennå er ikke Anne godkjent som Iohannes juridiske forelder, selv om homofile og lesbiske i snart to år har hatt rett til å adoptere stebarn ifølge norsk lov. Men regjeringen tolker regelen strengt. Det ser ut til at barnet må være 12 år, før det kan bli snakk om homofil stebarnsadopsjon. Dermed ser det mørkt ut for Anne og Tine. I hvert fall en stund til.
Jeg tror dette er skrevet i slutten av 03, eller starten på 04.
30.12.04 står det at Anne Holt har fått adoptere, og at flere søknader er blitt innvilget. Dermed har de justert regelen om at barnet må være 12 år. Takk og lov. Kaka tok Valgerd Svarstad Haugland da hun beskylte Holt og Kjær for å ha gjort noe ulovlig.
Det har skjedd endel siden da. Nå tar det 3-9 mnd å få gjennom søknaden. Noen ganger går det glatt. Noen ganger er det mer kluss.
Men mitt inntrykk er at det går lettere for hver gang. At det etterhvert blir en rutine for saksbehandlere. Men at det noen ganger har litt å si hvilken bydel/kommune du bor i, og hvem du møter. Og sånn skal det jo ikke være..
I BA står det om Camilla og Mari Strøm-Rødseth som også har vært med og laget tv-program som gikk tidligere i høst, om deres prosess frem til å få sønnen Jone. De håper på at det skal gå i orden i løpet av noen måneder. Og jeg *tror* at adopsjonen er innvilget der.
For alt går enklere nå. Enn for noen år siden.
Men allikevell så er det en lang og slitsom prosess.
Og den kan noen ganger føles litt urettferdig.
Hvis madammen hadde vært mann, og vi hadde brukt kunstig befruktning, donor og vært gift, så hadde ingen spurt om hvem som er den andre foreldren.
Men så langt er vi heldigvis blitt tatt godt imot av alle. Og jeg håper at det vil fortsette slik.
Og mange kan si at når vi har “valgt” å være lesbiske, har vi valgt at det blir endel problemer pga det. Slik som dette.
Men så er det en helt annen diskusjon. Om man velger å være lesbisk, eller ikke.
Her kan dere lese om et par som har gått gravide mer eller mindre samtidige. Og her om en mamma som har pappaperm.
