Tankespinn

Enkelt og greit fordi at jeg ikke fant noen i farten.

Jeg har tenkt litt på hvor denne bloggen skal gå videre. Planen min var jo å holde den kjemisk fri fra babyprat. Det funker ikke, ser jeg. Jeg har jo Benjamins verden til babyprat, har jeg tenkt. Til alt som har med barn, foreldre og saker og ting å gjøre. Men jeg begynner å merke, at det ikke stemmer. Benjamins verden er Benjamins fotoalbum. Dagbok. Babybok. Det er Benjamins liv og verden der. Mine, noen ganger småstressende, mammatanker hører ikke til der. For det er Benjamins bok. Ikke min.

Men samtidig har jeg behov for å blogge om ting som har med han å gjøre. Som bæring. Tøybleier. Frustrasjoner. Gleder. Søvnmangel. Lunte som er kortere enn kort.

Jeg kan ikke ha en blogg uten å dra inn mammalivet. Det er umulig. For å være mamma er en stor, stor del av meg. Nå som jeg har innsett det, får kanskje bloggen nytt liv?

Jeg har tre blogger nå.

Benjamins verden. Det er rett og slett Benjamins blogg. Som handler om han. Hans liv. Hva han opplever. Om ikke lenge kommer nok den til å bli passordbeskyttet. På en eller annen måte. Jeg må bare få ut fingeren og skaffe meg domene først. *lat*

HobbySerafin. Det sier seg vel egentlig selv? Den er om strikking, sying og slike ting. Den ble først og fremst laget for at Benjamins blogg ikke skulle bli overøst med slikt. Og nå for at denne ikke skal bli det.

Og denne?
Til alt annet. Til meg. Både hun som er mamma, kone, venninne, deltager, student og i det hele tatt.

Jeg kommer til å ta en kjempeopprydding nå. Fjerne linker og alt. Legge til nytt. Begynne litt på nytt. Skal sakte men sikkert flytte svangerskapsdagboka også, men det tar tid….

Love shine a light. Grand Prix, faktisk. Mai 1997.

Det er sommer, grillmat, hvit golf, venninne som nettopp har fått lappen (og er sjåfør for typen sin). Det er sol. Det er vennskap og utefester. Det er frigjøring, det er fremtidshåp og drømmer.

Det er musikk på full guffe.

Det er ungdomstid.

Hva er det som gjør, at noen sanger kan man høre hundre ganger, og de betyr fortsatt like mye?
I dag fant jeg en perle i cd-hylla til mamma. Som gjør at jeg sitter her og hører, istedet for å lese eldre histore.
Peter Wavold!
Jeg vet ikke jeg, om han egentlig slo gjennom noen gang? Slik at “alle” visste hvem han var? Det tror jeg egentlig ikke.
Jeg hørte sangene første gang gjennom stuegulvet. Ja, du leste riktig. Leieboeren vår vasket gulv, og spilte Peter Wavold. Og dermed var jeg hektet. Ja, mamma også. Siden han har fulgt meg. Llitt nå og litt da.
Koffor det - det er og blir Ketils sang. 6 år gamle Ketil, som spør og graver. Som lurer på alt mellom himmel og jord, og blir sur når vi spiller sangen. For han kjenner seg igjen. Og nå, mens jeg skriver dette, så driver en annen bitteliten gutt turnøvelser i magen min. Om noen år, så er det kanskje han som står der, med store øyner og lurer på “koffor de?” Koffor e gresset grønt? E de natta snart? Koffor ar nabon bart? Og når man svarer så spør de, me koffor det da? Men koffor derfor det da?
Gammel kjærlighet ruster aldri - som 15 åring så kan man være ganske så dramatisk. Iallefall når det kommer til kjærlighet og forelskelser. Da elsker man noen for alltid, og evig og tilbake igjen. Og når man da i duskregn danser til denne sangen, med en som man egentlig ikke vil ha, og man vet at man må gi seg mens leken er god, så tror man at man 10 år senere skal møtes - og bli sammen. Igjen. Heldigvis er ikke virkeligheten slik. Og de 100 rosene, de håper jeg at jeg aldri, aldri får. Da må jeg nok dessverre sende de tilbake.

Men sangene gir meg fortsatt en god følelse. En følelse av sommerregn og nyklippet gress og lange turer på asfalt.

Dagen da alle skal lure alle er i dag.
Madammen prøvde seg litt over tolv i natt. Eller om hun bare skulle fortelle meg. Iallefall, hun hadde lest denne i Aftenposten, om at alle hunder i Norge skal DNA registreres, så man kan bøtlegge hvis hundeeiere ikke plukket opp etter hunden sin.

Og jeg vet ikke helt jeg, med denne. 128 millioner i tiøringer som mangler? *skeptisk*
Men, det er utrolig mye rart folk bruker tid på, så hvorfor ikke?

Trønderavisa prøver seg som vanlig. De er like enkle å gjennomskue, hvert eneste år, gitt.

Selv bruker jeg ikke lure folk. Jeg har ikke fantasi nok, samme hvor mye jeg prøver.
Men som barn, så prøvde man jo det hver 1 april. Farmor har bursdag 1 april, og derfor var vi jo alltid der 1 april, hvis det var i helger. I en periode så var det med noen mini frisbee’er i Kelloges pakkene, eller noe slikt.
Så en 1 april tok jeg og brødrene mine og limte slike små sammen. Det ble da små ufoer, i våre øyne. (Nuvel. Hvor mye det lignet, kan vel diskuteres)
Disse snek vi oss til å plassere på verandaen til farmor og farfar. Før vi under middagen ropte, seee, ufoer!!!

Jeg vet ikke jeg.
Hvor vellykket dette egentlig var.

Men Lindas historie om hvordan hun tok hevn/lurte Thomas, er genial.

Jeg oppforderer alle til å skrive om sine 1 april stunt.

Hege har skrevet om skandinavisk sommer

Jeg gleder meg veldig, veldig til sommer.

Sommeren i år blir nok ikke som alle andre sommere. Ettersom en liten tass melder sin ankomst i slutten av juni, så blir nok sommeren helt, helt annerledes enn noen gang før.

Men jeg ser frem til kvelder på verandaen, trilleturer i sola, vann med isbiter, slippe å ha på seg en drøss med klær, grilling hos venner osv.
Og i august. Hytta. Trones.
Sensommer kvelder. Kanskje litt bading? Å kunne tusle rett fra verandaen og ned i fjæra. Mer grilling. Lange kvelder på verandaen.

Og oppe i alt dette.
Mamma for første gang.

Sommeren i år bare må bli fin.

Vi skal ta farvel i dag.
Men en ektemann, en far, en svigerfar, en bror, onkel, bestefar, kamerat.

Hvordan tar man farvel?
Hvordan husker man de gode stundene?

Jeg husker noe helt annet enn de andre.
Alle har vi våre ting, som vi forbinder med han.

Og nå er han borte.
Man står alltid igjen med så mange spørsmål. Spørsmål som man aldri, aldri får svar på. For det er ikke lenger noen å spørre.
Det er ikke lenger noen jeg kan diskutere krigen med. Det er ikke lenger noen som har tvn på kjempehøyt. Det er ikke lenger noen som sitter i den stolen.
Han er borte. For alltid.

Når bare denne dagen er over.
Så kan hverdagen begynne.

I går var en rar dag.
Vi visste jo at svigerfar skulle ha en bypass operasjon. Vi visste at svigermors bror døde under en bypass operasjon for litt over ett år siden.
Men jeg tenkte litt at “lynet slår ikke ned to steder”
Men i går slo lynet ned på samme plass. For andre gang. I svigermor.

Da de skulle koble av hjerte/lunge maskinen til svigerfar, så ville ikke hjertet hans starte.
Det orket bare ikke mer.

Vi hadde vel en mistanke.
Når operasjonen aldri ble ferdig.
Når det tok så mange timer.

Også er det så rart.
Å sitte her. Med et liv inni seg.
Når ett liv er over.

Og han får aldri møte barnebarnet sitt.
Bestefar er borte for alltid.

Det burde ikke skje i Norge. Bilde tatt fra dagbladet.no
Bildet er kåret til Norges beste bilde i 2006, og er tatt i Bergen, da en på 91 år ble kjørt hjem fra sykehuset, men ikke båret helt opp i leiligheten, så han ble liggende i trappeoppgangen.

Nei. Det burde ikke skje i Norge.
Det er så mye som ikke bør skje i Norge.
Som skjer. Gang på gang.

Hva tenker vi egentlig med?

I sommer jobbet jeg som hjelpepleier på en dementavdeling. Veldig mange lurte på hva jeg skulle bli, når jeg ble “stor”. Både de jeg jobbet sammen med, og beboere. Jeg trakk som oftest på skuldrene og sa, tja, sosionom, psykolog virker veldig spennende. Jeg vil iallefall studere videre.
Mange så sjokkert på meg og sa, skal du ikke ha barn?

Den ene som jobber der, er nå over 60 år. Hun har ingen utdannelse, hun har jo ikke bruk for det, hun er jo mor. Og bestemor. Hun bruker fridagene på husarbeid, hagearbeid og saftkoking. Hun er hele familens overhode.
Jeg spurte henne en gang, om hun ikke savnet en utdannelse. Hun forsto ikke hvorfor vi unge nå til dags absolutt skulle utdanne oss. Hun hadde da greid seg fint.

Beboerne, de ble himmelfallen da de fikk vite at jeg studerte og jobbet. For fikk jeg tid til å ta meg av mannen min? Hun ene var meget bestyrtet en dag, da jeg jobbet dobbelt, for hvem skulle lage middag til mannen min?
(For det første så er “mannen min”, “kona mi”, og jeg tror de fleste i det minste greier å lage seg noe spisende hvis de er sultne?)

Hvor går egentlig skillet?
Det skillet om at alle kvinner bør være hjemmeværende, og der det er naturlig for jenter å utdanne seg?

Min mor har ingen utdannelse, utenom noen kveldsskoler hun tok da vi barna var blitt store. Og husmorskolen da. For henne var det helt naturlig å være hjemmeværende mor.
Har dette noe med hvor man bor og sånn å gjøre? Hva slags “tradisjon” det er i familien?

Jeg har barndomsvenninner som nå er hjemmeværende mødre, og trives godt med det. De rister på hodet av meg som både skal studere, og ha barn. Ja, noen av de påstår også at det er umulig å ha barn, og samtidig jobbe fult. Eller 80%. Har man barn, bør man jobbe deltid. Eller enda mindre.

Jeg har iallefall rotet meg bort fra det jeg egentlig tenkte å skrive om her.

Jeg prøver å skrive noe fornuftig. Men i dag er det nok en gang helt tomt.
Jeg skrev en post om at folk må ta ansvar for sitt eget liv, ikke alltid forvente at andre stiller opp, og at det å hoppe av studier pga “dårlig samvittighet” er en tynn årsak.
Men hva hjelper det, at jeg hyler ut hvor lite god den grunnen er, og at den er brukt altfor mange ganger før, av samme person? Det er jo ingen som hører uansett.

Så leser jeg om voldtektsmannen i Oslo. Og blir litt frustert. For her hyler man opp om at det er en utlending. Og at kvinner må forsvare seg og kvinner er redde for å gå alene i Oslo. Ja, stortingsdamene er også redde for å gå alene om kveldene. Og ja, jeg skjønner det. Men samtidig blir jeg sint. For hvorfor skal voldteksmenn bestemme hvor vi kvinner skal bevege oss, og når? Jeg vil gå der jeg har tenkt det, når jeg har tenkt det, og jeg forlanger at jeg skal være trygg da. Selv om jeg skjønner at det er for mye å be om. En dag kan jeg sikkert greie å si noe mer fornuftig om dette. Men ikke i dag.

Og på TV går Dr.House. Der de redder en mann som er på dødscelle, for å sende han tilbake til fengselet for å dø. Jepp, veldig logisk.

Og i dag fant jeg slike gode egg på Narvesen, men har spist meg så mett på havregrøt at jeg har orket å spise bare ett.