Jeg er jo bokmålsjente til gangs. Nynorsk ble introdusert på ungdomsskolen, om jeg ikke husker feil. Og jeg hatet det. Jeg hatet tekstene vi leste, de var kjedelige. Jeg hatet å måtte bruke tid på å tenke gramatikk, og at jeg måtte tenke mer på det, enn å bruke fantasien da jeg skrev stil. Og ordboka da, “spynorskordboka”, gul og fæl. Jeg ble aldri venner med den ordboka. Jeg ble aldri venner med nynorsk som skriftsmål heller. Eller å lese det. Jeg gadd ikke, for de tekstene jeg fant, var ingenting for meg.
Og sånn var det, i mange år. Jeg fikk helt hetta hver gang vi måtte skrive nynorsk på skolen, og skrapte bare samme noe, en blanding av nynorsk, svensk og trøndersk. Jeg fikk selvsagt strykkarakter, gang på gang.
Men årene gikk, og jeg ble eldre. Og i fjor skulle jeg ta opp norsk. Og måtte ha nynorsk skriftlig. Jeg utsatte og utsatte å skrive nynorsk, og endte opp med at jeg satt høygravid på eksamen og ikke hadde skrevet et ord nynorsk tre dager før eksamen. Da var gode råd dyre.
Heldigvis kjenner jeg Avil. Avil skriver nynorsk. Nydelig nynorsk i bloggen sin. Jeg leste og leste. Og jeg tror hun sa noe om at “lat som du hører meg snakker, så har du nynorsken” Jeg hadde selvsagt glemt hvordan Avil snakker, men tanken var jo god.
Så jeg troppet opp på eksamen. Med den gamle gule forhatte ordboka i veska, en halvliter vann og en baby i magen som lekte boksehelt. Men eksamen skulle jeg ta.
Jeg har glemt hva jeg skrev om. Men jeg greide det. Jeg skrev nynorsk. Ordene fløt faktisk. Og de som ikke fløt, satte jeg inn som bokmål, og brukte den forhatte ordboka etterpå. Den ordboka som faktisk var ganske fin.
Og resultatet? Jeg fikk to karakterer bedre på nynorsk enn på bokmål! Ufattelig.
Nå som jeg etterhvert kommer til å lese høyt for Benjamin, kommer jeg til å kjøpe nynorske bøker. Så han får det inn fra han er liten. Så nynorsk ikke er noe rart, vanskelig noe, som dukker opp når han har gått noen år på skolen. Så nynorsk er noe han synes er fint.
Nå leser jeg nynorsk uten problemer. Jeg kommer nok aldri til å skrive nynorsk, til det er prestasjonsangsten altfor stor. Akkurat som i engelsk.
Men jeg har bevist for meg selv at nynorsk faktisk ikke er så ille som jeg trodde som 14 åring.
Det er sendt mailer i alle retninger og veier, og jeg håper så inderlig at noen som passer med Synnøve melder seg.
Samtidig som dette er utrolig, utrolig trist og vondt, så varmer det litt. For det er så mange som engasjerer seg. Som hjelper til. Og budskapet blir spredd til å utrolig mange.
Internett er ikke bare negativt. Det kan være en fin ting også.
19 juni klokka 17.51 kom Benjamin til verden med keisersnitt.
Han var 53 cm lang, 4222 tung og 38,5 rundt hodet.
En skikkelig kar, med andre ord.
Det ble en lang og tøff fødsel - som endte slik jeg absolutt ikke ville - med keisersnitt.
Det ble også noen tøffe dager på barsel, der jeg ble ganske dårlig.
Men nå i dag kom vi endelig hjem, og har fått prøvd oss på livet sammen.
Og dette lover veldig, veldig bra!
Love shine a light. Grand Prix, faktisk. Mai 1997.
Det er sommer, grillmat, hvit golf, venninne som nettopp har fått lappen (og er sjåfør for typen sin). Det er sol. Det er vennskap og utefester. Det er frigjøring, det er fremtidshåp og drømmer.
Mange har hatt nedtelling i signaturen sin på SM ganske lenge. Fra 40 dager igjen til termin. Jeg har ikke hatt det, enda iallefall. Mest fordi at jeg vet at antall dager igjen til termin minus fjorten dager er lik antall dager igjen til siste eksamen. Og det gir meg en smuuuuule stressfølelse, kan man si.
Men iallefall. I dag. 31 dager igjen til termin.
Jeg er med på oppropslista inne på snartmamma.
Jeg trodde at jeg aldri, aldri skulle komme så langt. Og det har vært så lenge til. Men nå nærmer det seg, med stormskritt.
På verandaen henger det en vask med lånte babyklær til tørk. I leikegrinda står en balje med babyklær som etterhvert skal få komme på plass i kommoden. Jeg har begynt å småpakke bagen til føden. (Det er det ja, når man iallefall har funnet frem bagen, og hivd opp såpe og sånt som man har kjøpt ekstra?)
Men samtidig så virker det hele så utrolig lenge til. 1 månede. 31 dager. Det er jo en eeeeevighet.
Men det er ikke så lenge siden 23 april. Men leeenge til 23 juni.
I morgen er det time hos jordmor gijen. Sannsynligvis siste time hos henne, ettersom jeg forsto det slik at hun går ut i ferie eller noe. Orker ikke begynne med helt ny jordmor, så kommer til å gå til legen de siste gangene. Like greit. Akupunktur også igjen i morgen. Hvorfor i all verden har jeg ikke prøvd det før?! I natt har jeg ikke våknet av halsbrann en eneste gang. Det er første gang siden desember!!!! Oh lykke.
Jeg er fortsatt dønn forkjølet, og har tilbragt mesteparten av tiden i senga. Dette går veldig utover forbredelsene mine til de to norsk eksamene til uka. Men vi får krysse fingrene og håpe at det går bra allikevell.
Jeg har aldri prøvd akupunktur før. Jeg har tenkt det mange, mange ganger, men aldri rotet meg til å bestille time. I går fikk jeg endelig gjort det, og i dag var jeg på den første timen.
Jeg var selvsagt kjempestressa når jeg kom dit, som jeg alltid er på slike steder, men jeg tror nok at det hadde en funksjon på meg. Jeg var iallefall kjempetrøtt da jeg gikk derfra.
Hun satte nåler for halsbrann, for kramper i beina og for bekkenløsningen. I neste uke skulle hun starte med litt modningsakupunktur. Spennende!
